Moskus i vinterfjellet.

Etter ei natt i bilen var det greit å komme seg tidlig opp og ta skiene fatt. Oppstigningen fra Kongsvold Fjeldstue gjennom bjørkebeltet mot snaufjellet var heldigvis kjørt opp med snøskuter. Sannsynligvis er dette gjort for DnT sin løype inn til Reinheim. Oppover lia var det masse spor av både hare og rype, men ingen dyr var å se.

 Vel oppe på snaufjellet fulgte jeg et skispor som gikk innover mot Reinheim. Et stykke inne på flata tok jeg  av i retning Nystugguhøa. Snøen bar, så det gikk i grunnen greit innover det flate partiet.  Det var bare å satse på at ett eller annet sted der oppe ville jeg finne moskus og håpet noen av de mørke prikkene oppe i fjellsiden var dyr, ikke bare stein som stakk opp av snøen.

Da jeg kom nærmere, så jeg at det var to flokker. En ganske stor flokk på over 20 dyr som beveget seg mot toppen og en mindre, på 7 dyr, som sto lenger ned i fjellsiden.  Denne flokken brukte jeg noen timer å fotografere. Etter hvert kom jeg meg nær dyrene uten at de syntes å bry seg mye om meg. De holdt etter hvert på med sitt, enten det var å lete etter vissent gress under snøen, ligge og tygge drøv eller å stanges. Siden parringstiden er om sommeren, er nok det som foregår på denne tiden av året mer å betrakte som en sosial aktivitet.

I  følge Aschehougs konversasjonsleksikon, for de som fortsatt vet hva det er, ble det satt ut 10 dyr i 1932, 7 kuer og 3 okser. Dette har nå økt til nærmere 200. I tillegg til de dyrene som holder til rundt Nystugguhøa,  er det en flokk som holder til i skytefeltet. 

 

Hver flokk har en voksen hann som leder. Det er nok ikke tvil om hvilken av oksene som var sjefen i denne flokken. Når sommeren kommer om noen måneder og parringstiden begynner, er det bare en hann i hver flokk. Da er det nok ikke bare småknuffing som gjelder.

At denne karen kan løpe i 60 km/time er nesten ikke til å tro, nytter nok ikke å løpe i fra han. Får nok heller satse på å oppføre seg slik at de ikke blir provosert.

Noen fakta om moskus for de som er interessert:

Moskusfeet er vanligvis cirka 2 meter lange, men de kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er normalt omkring en meter, men hannene kan i noen tilfeller bli opp mot 1,4 meter. Pelsen inkluderer langt beskyttelseshår som nesten rekker til bakken. Et voksent dyr veier vanligvis rundt 200 kg, men enkeltindivider kan bli over dobbelt så tunge. Moskusfe kan leve til de er omkring 25 år gamle. Dette er hurtige dyr med en toppfart på nærmere 60 kilometer i timen.
Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. Under paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet.
Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen.
Moskusfeet er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den alaskiske bestanden ble utryddet på slutten av 1800-tallet eller begynnelsen 1900-tallet. Moskusfeet har siden blitt reintrodusert til Alaska. Den har også blitt importert til nord-Europa, inkludert Norge og Russland. Til Norge kom moskusfeet i 1932 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet.
Den norske stammen på Dovrefjell består av ca. 190 dyr i mars 2007. Et år tidligere var bestanden 231 dyr, som er det høyeste registrerte. Ulykker og sykdom forårsaket nedgangen. Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell.